Flukten fra Ukraina

Oslo, 7. mars. Tre dager har gått siden Oleksandra Deineko (31) forlot hjembyen Kharkiv når hun lander på Gardermoen en mild mandag i mars. På ryggen har hun en liten sekk fylt med det aller mest nødvendige. Bærbar PC, pass og varme klær. 31-åringen har blitt fortalt at det er kaldt i Norge, men den milde Oslo-vinteren lever ikke opp til ryktet.

Reisen fra Kharkiv, Ukrainas nest største by, kan vanligvis løses forholdsvis enkelt med en togtur til Kyiv og direktefly til Norge. Men flukten Deineko har gjennomført har vært alt annet enn enkel.

Levd med muligheten for krig

Kharkiv, 24. februar. Denne morgenen er det ikke alarmklokken som vekker Deineko, men lyden av bomber.

Hun har tilbrakt hele sitt liv i Kharkiv. Byen med 1,4 millioner innbyggere ligger nordøst i Ukraina, omtrent fire mil fra grensa til Russland. Her ble hun født. Her gikk hun på skole. Her tok hun sin universitetsutdannelse. Og her har hun begynt sin akademiske karriere.

Siden 2015 har hun jobbet ved Universitetet i Kharkiv, først som lektor og fra 2017 som førsteamanuensis i sosiologi.

Etter et angrep 2. mars ligger store deler av arbeidsplassen i ruiner.

— Siden opptøyene i Donbas i 2014, har vi levd med muligheten for krig. Men årene gikk uten at et angrep skjedde, og det oppleves som mindre og mindre sannsynlig. Selv når russiske tropper samlet seg ved grensene, trodde vi ikke at et angrep ville skje, sier Deineko.

Siden Russlands angrep på Ukraina har Kharkiv vært under konstante angrep. Gate etter gate har blitt fylt opp av bombet bygningsmasse, forvridd stål og biler i flammer. Angrepene har vært katastrofale for innbyggerne i storbyen. Mange har fått hjemmene sine bombet, og sett seg nødt til å flykte ned i undergrunnen eller vekk fra byen.

Hvor mange liv som har gått tapt i Kharkiv, er uvisst. Foreløpige tall sier at 266 sivile har mistet livet i byen, blant dem 14 barn.

FN anslår at minst 780 sivile har blitt drept i kampene i Ukraina. I tillegg er 1252 såret. Det reelle tallet er trolig betydelige høyere.

Bombingen starter

Den 24. februar er ikke lenger leiligheten i 15. etasje i Kharkiv sentrum trygg. Bygningen er for høy og utsatt for angrep fra luften. Deineko flytter hjem til foreldrene i Kholodna Hora, vest i Kharkiv.

Angrepene mot hjembyen kommer hyppigere og drønnene fra bombene kommer stadig nærmere. Foreldrenes hjem ligger langt fra nærmeste bomberom, og Deinekos lille familie søker tilflukt i et oppbevaringsrom i bakken vanligvis brukt til mat. Veggene rister når russiske bomber treffer nærliggende militære mål.

Å flykte fra hjemmet og familien sitter langt inne. Bestemoren er avhengig av rullestol, og vil ikke klare den strabasiøse reisen. Foreldrene vil være nødt til å bli værende i Kharkiv for å ta seg av henne.

Åtte dager etter at Russland først invaderte Ukraina, insisterer foreldrene på at Deineko må flykte. En avgjørelsen hun beskriver som utrolig tøff.

— Jeg kan gjøre mer for Ukraina fra Norge enn jeg kan fra skjulet til foreldrene mine. Jeg tenker på foreldrene mine og bestemor konstant og er i kontinuerlig kontakt med dem, sier Deineko.

Hun har tidligere samarbeidet med OsloMet og forsker Aadne Aasland, og holdt jevnlig kontakt med ham på tekstmelding. Hun spør om OsloMet har kapasitet til å ta henne imot. Svaret får hun etter kort tid: Vi kan ta deg imot.

Reisen fra Kharkiv

Kholodna Hora togstasjon i Kharkiv, 4. mars. Ryktene har gått om enorme folkemengder på togstasjonen i sentrum av Kharkiv. Mange tusen mennesker forsøker å forlate byen på de få togene som går vekk fra byen. Hvor togene går hen, vet ikke passasjerene. Krigshandlinger kan plutselig endre reiseruten. En venninne av Deineko hadde få dager i forveien tilbrakt natta på togstasjonen.

Men på togstasjonen i Kholodna Hora er folkemengden mindre.

Konkurransen om å komme med på togene er likevel stor. Dørene til toget går opp og igjen, noen heldige får komme inn hver gang. Trengselen er stor. Kupéene som vanligvis kan romme 4 personer, fylles av 12. Gjensatte kofferter fyller perrongen.

Tiden går uten at Deineko får komme med. Til slutt tar tårene overhånd. Hun trygler kvinnen med ansvaret for et av togene om å slippe inn. Endelig får hun komme om bord.

— Jeg var heldig, og ventet kun to timer i kø. Andre må vente mye lenger.

Lyset skrus av

En togtur fra Kharkiv i øst til Lviv i vest tar vanligvis 12-15 timer. Denne gangen vil turen ta over ett døgn for Deineko og hennes medpassasjerer.

Flere ganger stopper toget mens lyden av bombenedslag i nærheten fyller kupéen. Mange har begrenset med mat, og serveringen om bord i toget går fort tom. Deineko og andre deler broderlig av det de har tatt med seg. Kupéen med 12 personer har ett toalett på deling. De siste seks timene av reisen stenges også dette.

Mulighetene for å sove er begrenset. Deineko og medpassasjerene oppretter et system der de sover på skift i den øverste av to bagasjehyller.

I nærheten av Kyiv sakker toget ned farten. Lyset i kupéen skrus av. Hovedstaden er under angrep, og Deineko kjenner frykten stige.

— Den første delen av reisen mot Kyiv var utrolig skummel og vi var redde for å bli truffet av skudd og bomber. For meg var det også utfordrende å være i en gruppe med mennesker. Når jeg er alene kan jeg kontrollere følelsene mine, men det var mange som gråt og var redde på toget. Det var emosjonelt slitsomt.

Toget kjører videre.

— Når vi passerte Kyiv og kjørte videre mot den vestlige delen av Ukraina, kjente jeg at frykten slapp taket.

Foreløpig skånet

Lviv, 5. mars. 25 timer etter at hun forlot hjembyen, ankommer Deineko Lviv, helt vest i Ukraina. Byen med over 700.000 innbyggere ligger kun åtte mil fra grensa til Polen.

På togturen har hun bestemt at Warszawa er hennes beste mulighet for å nå Oslo kjappest mulig. Det går direktefly mellom byene, og hun kjenner dessuten en kollega der som kan hjelpe henne når hun kommer fram.

På tidspunktet Deineko flyktet angrep russiske styrker i sør, øst og nord, men det var begrenset med krigshandlinger i den vestlige delen av Ukraina. De siste dagene har russiske styrker også angrepet Lviv.

Selv om innbyggerne i Lviv har vært skånet for krigen, legger Deineko umiddelbart merke til hvor slitne mange av menneskene er.

— Alle jobbet for å transportere folk til grensa. Alle tok inn folk som har flyktet. De hadde ikke blitt rammet av krigen på samme måte ennå, men de jobbet utrolig hardt, sier Deineko.

Hvordan hun skal komme seg over grensa, vet hun ikke ennå.

Synet som møter henne på togstasjonen i Lviv skaper tvil. Flere tusen står i kø for å ta toget over til den polske grensebyen Przemyśl, og hun hører rykter om en ventetid på over ett døgn. Busstransport er heller ingen mulighet. Neste buss med ledig plass går ikke før om tre dager.

Over grensen

Sammen med en venninne som bor i Lviv finner hun en biltjeneste noen innbyggere har startet for å frakte flyktninger til grensa. Hun får kontakt med en butikkeier. Han har stengt ned butikken, og bruker nå firmabilen til å kjøre flyktninger til grensa.

Hun avtaler å reise dagen etter, den 6. mars.

Drøye ti kilometer fra grensa sier det stans. Bilkøen starter her, og butikkeieren har ikke tid til å stå timevis i kø. Han har flere som trenger skyss. Den siste milen må gås til fots. Deineko er forberedt og har pakket lett.

På veien mot grenseovergangen ser hun flere forlatte biler. Trolig er det andre som har gitt opp køen og gått mot grensa. Hittil har over to millioner ukrainere flyktet over grensen til Polen.

Fremme ved grensen er køen kort. Hun har forberedt seg, og sammen med sjåføren har hun brukt Google Maps for å se hvilke grenseoverganger som har kortest kø.

Etter 20 minutter er hun i Polen.

Takker sine nye kolleger

Fra grensa blir hun fraktet i ventende busser til Przemyśl. Herfra blir hun kjørt av en bekjent til Rzeszow, før turen går videre med tog til Krakow. På kvelden 6. mars ankommer hun endelig Warszawa. Et døgn senere tar hun flyet til Oslo.

— Mine tanker er hele tiden i Ukraina. Selv om jeg har et nytt liv i Oslo, tenker jeg på mitt liv i Ukraina.

Fremme i Norge har hun blitt gjesteforsker ved OsloMet, og jobber nå med å etablere kontakt mellom det norske universitetet og Universitetet i Kharkiv. Formålet er å hjelpe andre akademikere.

— Det er en slags flukt fra tankene mine å be om arbeidsoppgaver og føle at jeg bidrar.

— Det er vanskelig å skille mellom min egen livssituasjon og min rolle som sosiolog. Jeg har lyst til å analysere situasjonen fra utsiden. Min evne til å gjøre det, tror jeg hjelper meg. Det blir mindre smertefullt og hjelper meg å helbrede traumet mitt.

Deineko vil takke sine nye norske venner som har tatt henne imot.

— OsloMet ordnet flybillettene mine, jeg har fått bo i leiligheten til en kollegas mor og alle har ønsket meg velkommen. Jeg har aldri vært i Norge før, og jeg vil takke for all støtten jeg har fått.

Én nasjon

Mens krigen pågår ønsker Deineko å bli værende i Norge, men hun er tydelig på at hun skal returnere til Ukraina. Når det skjer, tror hun det vil være et helt annet land som vil møte henne enn det hun dro fra.

— Ukraina fikk vite hva ekte demokrati koster. Jeg tror Ukraina vil være et fornyet land, som vil oppleve en nasjonal konsolidering vi aldri har opplevd før. De siste 30 årene har vi ikke hatt et nasjonalt fokus på å samle landet. Historisk sett har Øst-Ukraina vært tett knyttet til Russland, og mange snakker russisk der. Jeg tror den høye prisen vi har betalt for demokrati nå, har forent Vest- og Øst-Ukraina, og at vi nå vil gjenbygge landet som én nasjon.